Int Nord CH Al-Dahná's Jipijapa (Jipi)
Tekst: Torill Knudsen Foto: Grete Knudsen
Orginalversjonen av denne historien om Int Nord CH Al-Dahná's Jipijapa, som til daglig ble kalt Jipi, har tidligere vært publisert i Norsk Myndeklubbs medlemsblad Mynden, Høsten 2008, i serien "Våre gamle stjerner", og på Kennel Al-Dahná sin side om Jipi. I forskjell til magasin versjonen av artikkelen er det lagt til noen bilder, forandret noen av de andre, og brukt fargeversjonen der de eksisterte. Noen av bildene er desverre merket av tidens tann.
Int Nord CH Al-Dahná's Jipijapa, født 19. november 1978, best replica watches er vel uten tvil den av Kennel Al-Dahná sine hunder som var mest kjent her i landet på sin tid. Hun vant stort sett alt hun var med på, både innenlands og utenlands. Jipi ble Årets Afghaner i 1981, 83, 84, 85 og senere Årets Veteran i 1986 og 87. Et av høydepunktene var da hun ble BIS på et Openshow for Afghanere, av ialt 94 stilte hunder.
Foto av Jipi tatt den dagen hun ble Internasjonal Champion. Foto: Grete Knudsen
Selv i dag er hun, for de som har vært med en stund, en målestokk for mine hunder. Og da Al-Dahná's Vitae Victoria ble beskrevet som den beste hunden siden Jipi ble jeg utrolig rørt, glad og stolt.
Int Nord N S Fin CH Al-Dahná's Jipijapa, til vanlig kalt Jipi, var etter foreldrene Int Nord CH Fargils David Copperfield og N Fin CH Al-Dahná's Banjana (Banja), og ble født 19. november i 1978. Du finner stamtavlen til Jipi lenger ned på denne siden.
Int Nord CH Fargils David Copperfield. Foto: Grete Knudsen
N Fin CH Al-Dahná's Banjana (Banja). Foto: Grete Knudsen
I dette kullet forløp alt ok til ca. 3 ukers alder, da skjedde ting. Vi trodde Jipi hadde satt et fiskeben i halsen for hun brakk seg og maten kom opp. Ved veterinærundersøkelse ble det funnet innsnevring på spiserøret helt nede ved magesekken. Og denne unge damen skulle ha vært eksportert til England. Det ble selvfølgelig kansellert. Veterinæren ville avlive Jipi med en gang, jeg ville ikke, jeg ville ha henne undersøkt med tanke på videre avlsarbeid. På denne tiden var det endel linjer som hadde mye av disse utposingene og jeg var redd for at jeg hadde fått det inn på mine linjer. I følge veterinæren ville Jipi bli max. 7 uker. Hun overlevde 7 ukers grensen. Tiden etter dette gikk forbausende bra, oppkast kom skjeldnere og skjeldnere, og ved 5 måneders alder var det slutt på å kaste opp og Jipi fungerte normalt. Dette hadde hun nå vokst av seg - trodde vi - inntil ny undersøkelse på Norges Veterinær Høyskole viste noe annet.
Jipi som 7-8 uker valp. Foto: Grete Knudsen
Jipi kunne aldri gå normalt, hun kom alltid "svevende" i luften som en sort skygge - slik kjente folk henne! Og da vi møtte veterinærene på Norges Veterinær Høyskole sa de at det var utelukket at hun kunne ha utposing/innsnevring i den kondisjon og form hun var (i ganske godt hold!!). Så¨da røntgenbildet av henne ble sjekket ble de ganske stille - innsnevring/utposing var der, og ganske stor, men kroppen hadde selv funnet en måte å takle dette på, så alt fungerte som det skulle. Jipi trosset dette problemet og døde i en respektable alder av 13 år og 4 måneder. Hun levde et helt normalt hundeliv, men hun var en meget spesiell hund som ble noe helt spesielt for oss. For meg vil alltid en virkelig afghaner være helsort, aldri vil noe komme opp mot det, heller ikke vil de kunne måle seg med Jipi.
Etter den vanskelig starten begynte Jipis utstillingskarriere. Dette elsket hun. I ringen var det det eneste stedet hun gikk perfekt på 4 ben!! Hun vant stort sett det hun var med på både innenlands og utenlands og ble den eneste norskoppdrettete helsorte Int Nord CH, og jeg tror faktisk hun fremdeles er alene om dette. På denne tiden var det ikke uvanlig med deltakerantall på mellom 70 og 90 afghanere på en utstilling, så det å vinne da var en prestasjon! Dessuten hadde vi ikke så mye av "bekjentskapsdømming", heldigvis. Dette var før internett-tider-og ikke vanlig med reiser utenom Europa. Danmark, Sverige, Finland og Norge var det eneste. Danmark var eneste land hun ikke stilte i pga. stengte grenser.
Jipi som vinner av unghundklassen i Sverige. Foto: Grete Knudsen
Jipi hadde alt hva en afghaner bør ha, intelligens - humør - stil - skikkelig rampete, helt herlig. Hun var alltid blid og glad -vennlig mot alle- både de to- og fire-bente. Hun kunne "stues" inn i bilen sammen med alt - aldri en lyd. Da skjønte hun at vi skulle på utstilling og det var et liv hun elsket! Fikk hun på utstillingslinen gjorde hun resten selv. Jipi har også entret den store ringen i Stockholm og det å komme inn gjennom portalen og kun bli fulgt av spotlight rundt ringen var en følelse som var helt ubeskrivelig!! Dette glemmer jeg aldri!!
Jipi vinner gruppen på utstillingen i Harstad. Foto: Grete Knudsen
Jipi var "enehund" den første tiden, hun bodde inne sammen med oss - de andre hundene hadde sitt hunderom, og hun ble følgelig ganske bortskjemt. Så da Bent-Ove ble født var mange spent på hvordan dette skulle gå, men Jipi tok "hånd om" sin lille bror fra dag en. Hun lå ved siden av hans seng fra han kom hjem og og der lå hun resten av livet. De to var uadskillelige. Han var på sin første utstilling bare noen uker gammel og med på første tur til Sverige 5 uker gammel, da Jipi fikk sitt svenske sert. Senere var han med Jipi over alt, både her i Norge, i Finland og Sverige. De to opplevde mye sammen gjennom alle år. Da Jipi ble dårlig og vi skjønte at det ikke var lenge igjen ba jeg Bent-Ove gå ut, men det ville han ikke. Han skulle være med til veterinæren. Før dette måtte Jipi sjekke at alt var OK. Hundene og katten var rundt henne, da slappet hun av. Slik var Jipi. Jeg ba Bent-Ove nok en gang om å gå ut, men det ville han ikke, Jipi hadde støttet og hjulpet han i mange år, nå trengte hun ham, så der skulle han være. Da måtte jeg gå ut!
Jipi på tur med Bent-Ove og Torill. Foto: Grete Knudsen
Jipi hadde en enorm personlighet som gjør at hun aldri vil bli glemt av de som traff henne. På den tiden var faktisk mange redd afghanske mynder på grunn av gemyttet som kunne være så som så. Jeg glemmer heller ikke en busstur til Sverige med henne. Da skjedde det som var så typisk for henne, spontan og sosial som hun var. På setet over på den andre siden satt en greyhound/collie eier som var redd afghanere. Plutselig, før vi ante noe, fløy en sort skygge gjennom luften og havnet på hennes fang med den største selvfølgelighet - jeg er slett ikke farlig sa hun. Etter dette var de to de beste venner! Hun var en topp utstillingshund, men også en supersosial hund som aldri blir glemt av de som kjente henne!
Jipi fotografert på Bogstad. Foto: Grete Knudsen
Vi har hatt mange turer med Jipi både i Norge, Sverige og Finland hvor det også ble mange, mange gruppeplasseringer. På denne tiden var det ingen som nappet afghanerpelser så da vi ankom Finland første gang med en hund med pels overalt ble vi møtt av finner som sa fra at her måtte det nappes, iallefall en stripe på ryggen slik at dommeren kunne kjenne at det var korrekt pels under alt, uten dette ville det ikke bli noe sert. Disse (finnene) hjalp til, noe som imponerte stort. Resultatet ble finsk sert og finsk CH med hjem. Vi var uendelig glade og stolte! Denne vennlighet mot "konkurrenter" er noe av det jeg savner fra utstillingsmiljøet i dag.
Jipi vinner cert i Finland etter vennlig hjelp fra konkurrenter. Foto: Grete Knudsen
Hun gikk i sine forfedres fotspor hvor bestemoren Int Nord CH Nordkroken's Gentiana (Tiana) som ble Årets Mynde 1974, nr.5 til Bamsestatuetten og 4BIS på en internasjonal utstilling i Finland og sin mors halvbror N CH Al-Dahná's Fadiq som ble Årets Mynde i 1978, og BIS vinner.
Madiq BIS1 og Jipi BIS2 på Openshow 86 under dommer Christer Mättic
Bildet over er fra et openshow som ble holdt på Nøtterøy ved Tønsberg, og dommeren var Christer Mättic fra svenske kennelen Jildirim. Christer har alltid dette bildet av N CH Al-Dahná's Madiq Marashi (Madiq) og Jipi med seg hvor han enn reiser. Det er noe som gjør en oppdretter veldig stolt.
Jipi ble aldri brukt i avl. Ingen veterinær, på den tiden, kunne bekrefte at utposingen hun var født med ikke var arvelig, og derfor ble det ingen kull på denne fantastiske tispen! I dag hadde de antagelig kunnet bekrefte at det ikke er arvelig, men siden jeg ikke visste, kunne jeg ikke ta sjansen. Dette er avgjørelser som enhver ansvarlig oppdretter må ta der og da, og ikke bare håpe på det beste. Rasen fortjener at oppdrettere tar slike hensyn.